Den bestandige pollenveggen

Veggen hos pollenkornet er bygd opp av to lag, kalt endeksine og ekteksine. Ekteksinen er igjen delt
i tre lag og det er utformingen av de to ytterste lagene (kolumella og tektum) sammen med eventuelle skulpturer på utsiden av veggen som gir overflatemønsteret på pollenkornet. Hos mange arter er hvert av lagene så tynne at vi ikke klarer å skille disse i mikroskopet. Andre, som skogstorkenebb og ryllik, har tykke vegger der de ulike lagene, og spesielt de stolpeformede kolumella, kan identifiseres.

Laget innenfor den harde, ytre pollenveggen kalles intine og består blant annet av cellulose og proteiner. Intinen omgir det levende celleinnholdet med de hannlige kjønnscellene. Når pollenkornet treffer arret hos en blomst av samme art, presser intinen seg ut gjennom en av veggens åpninger og blir til pollenslangen. Dersom pollenkornet ikke treffer et arr, vil innholdet raskt brytes ned og forsvinne – resultatet blir et tomt skall som er ubrukelig i befruktningen og heller ikke forårsaker allergi. Det er dette skallet som under riktige forhold kan oppbevares lenge fordi det inneholder proteinet sporopollenin, et av de mest bestandige materialene som er kjent i planteverden.

Pollenkornet tåler behandling med sterke kjemiske stoff – verken flussyre som bryter ned sand, eller
eddiksyre og svovelsyre som løser opp cellulose, tar knekken på pollenveggen. Men ett stoff i naturen skader også pollenkornet – oksygen. Det er derfor myrer og vann, hvor pollen kan bli liggende uten kontakt med luft, gir de beste avsetningene for vegetasjonshistoriske undersøkelser.