Vindbestøvning

er en upresis bestøvningsmetode – det er tilfeldig om pollenkornet treffer arret til en blomst, og det
produseres et stort antall pollenkorn for å sikre bestøvningen. For eksempel produserer hassel 2 000
000 pollenkorn pr. eggcelle, mens bjørk produserer 7000. Den store pollenproduksjonen er synlig
med det blotte øye. Under blomstringen dannes tykke gule lag av furupollen på vann og i viker, og
terrasser og hagemøbler dekkes av et lag gult støv.

Planter med vindbestøvning har i hovedsak glatte, runde og tørre pollenkorn. Eksempler på dette er
hassel, bjørk, or, alm, nesle, engsyre og gress. Små klumper finnes hos andre, som eik, burot og
smalkjempe. Noen, som furu og de andre bartrærne, har luftsekker som gjør at de fraktes ekstra lett
med vinden.

For vegetasjonshistorien er planter med vindbestøvning viktige. Pollen slippes ut i luften hvor det
fraktes med vinden og faller ned på landoverflaten. Noen synker til bunnen av vann eller blir
liggende på overflaten av myr hvor de oppbevares godt. De store mengdene som slippes ut i luften
betyr at vi finner pollen av en art dersom den har vokst i et område, og motsatt – vi kan anta at
planten ikke har vokst i området dersom pollen ikke blir funnet. Vi har modeller for hvordan pollen
spres i landskapet. Basert på polleninnholdet i en prøve fra en myr eller et vann, kan vi ved hjelp av
disse modellene rekonstruere hvordan vegetasjonen så ut i tidligere tider.