Hvalenes bekkenparti
Hvalenes bekkenanatomi er et godt eksempel på hvordan evolusjonen har omformet kroppsdeler som har mistet sin betydning etter hvert som dyrene har endret levesett. Bekkenpartiet er svært lite utviklet hos nålevende hvalarter, men det finnes en ganske stor variasjon i hvor stor grad disse knoklene er tilbakedannet. Bein utstilt ved De naturhistoriske samlinger ble benyttet av Professor O. Abel i Wien da han i 1907 beskrev oppbygningen av hvalenes hofteparti. Les artikkelen her (pdf, 39 MB) >>>

SE FLERE VINKLER >>

Bekkenet er best utviklet hos bardehvalene, og da spesielt de såkalte retthvalene (Familie balaenidae). Grønlandshvalen Balaena mysticetus har både setebein (ischium), hoftebein (ilium) og skambein (pubis). Dessuten har den en tydelig leddskål (acetabulum) for feste av det sterkt rudimentære lårbeinet (femur) og skinnebeinet (tibia). Denne arten er ikke representert i utstillingene ved Bergen Museum, men bekkenet til den nært beslektede nordkaperen Eubalaena glacialis viser omtrent samme utvikling. Av selve foten er imidlertid her kun rester av lårbeinet tilbake.

Også enkelte av de andre bardehvalene, Finnhvalene (Familie balaenopteridae), har en rest av lårbeinet til stede i tillegg til selve bekkenet. Finnhvalen Balaenoptera physalus er et eksempel på dette.

Blant tannhvalene er det vanligst å ha et enda mer rudimentært bekkenparti. Et typisk eksempel finner vi hos spekkhoggeren Orcinus orca, der hver bekkenhalvdel er redusert til et stavformet bein. Fremre del representerer det sterkt modifiserte hoftebeinet og bakre del setebeinet, uten spor av leddskål og bakfot.

Spermhvalen Physeter macrocephalus er et unntak blant tannhvalene, da denne arten har alle tre bekkenbein, en leddskål og et rudimentært lårbein.