Seksualitet som psykiatrisk diagnose
Psykiatrien hadde fra slutten av 1800-tallet, og inntil ganske nylig, stor definisjonsmakt over seksualitet. Transvestisme, transseksualitet, sadisme, masochisme og homoseksualitet er blant de fenomenene den har definert som sykelige. Først mot slutten av 1970-talet begynte avdiagnostiseringen av den ene seksuelle "perversjonen" etter den andre.
En tjenestejente fra Kvam i Hardanger ble i 1895 innlagt på Dr. Rosenbergs asyl i Bergen med diagnosen «homoseksualitet». Kvinnen forførte til stadighet andre kvinner og var, ifølge husbonden, umulig å ha med å gjøre. Overlege Carl Looft ble fascinert av kvinnen, og var en av de første i Norge som brukte begrepet «homoseksualitet». Looft mente at kvinnelig homoseksualitet var en sjeldenhet og trodde, som andre psykiatere den gang, at det var arvelig. Looft lyktes ikke i å kurere kvinnen – trass i behandlinger som hypnose, kalde bad og det beroligende middelet bromkalium.
«Hun vil heller dø end undvære kvindfolk»,
fra Dr. Loofts notater |
