Diagnoser

 

 

 

SKEIVE KULTURÅR

Seksualitetens herbarium
På slutten av 1800-talet begynte medisinen å interessere seg for såkalt avvikende seksualitet. Før hadde man ment at hvem som helst kunne havne på et moralsk skråplan av umoral og utskeielser. Nå begynte psykiatrien å søke årsaken i enkelte menneskers arv og biologi. Dermed ble en rekke nye kategorier av «seksuelle perversjoner» - skapt. De samme kategoriene kunne imidlertid også danne utgangspunkt for identitet og politisk kamp.

Psykiateren Carl Westphals konstruerte i 1869 begrepet kontrær seksualfølelse for en tilstand han definerte som en sykelig "medfødt omsnuing av kjønnsfølelsen". Dette kunne både handle om  seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn og identifisering med et annet kjønn enn det man var tildelt ved fødselen.

Etter hvert tok homoseksualitet over både som medisinsk kategori og identitetsbegrep. Psykiaterne definerte homoseksualiteten som en sykelig tilstand som ofte var medfødt og resultat av dårlig arvestoff (degenerasjon). I andre tilfeller så de det som noe man kunne bli gjennom uheldige impulsear i oppveksten.
Psykiaterne brukte også ordet lesbisk, men det var først på 1970-tallet begrepet ble allment utbredt i Norge.

Blant de seksuelle perversjonene definert av psykiatrien på slutten av 1800-tallet var også fetisisjme, sadisme og masochisme. Tidlig på 1900-tallet ble dessuten begrepet transvestisme og senere transseksualisme tatt i bruk om personer som ikke følte seg til rette i det kjønnet de var tildelt ved fødselen.

Mens homoseksualitet ble fjernet som diagnose i Norge i 1982 ble mange av de andre «perversjonene» værende i diagnoselistene til for bare få år siden.