<

>

 

 

     


Spannformet leirkar

 

 
 

Helt siden steinalderen har leire vært et av menneskets viktigste materialer. Den er billig, finnes nesten overalt, lar seg lett forme og kan dekoreres på utallige måter. Når leiren brennes, blir den til keramikk – et hardt materiale med helt nye egenskaper og bruksområder. I forhistorisk tid var keramikk-kar den viktigste gjenstandstypen av leire, brukt til matlaging, oppbevaring og i seremonier. Mange kar er vakkert dekorert og vitner om høy estetisk bevissthet. Funn i graver og offerfunn viser at de også hadde symbolsk verdi.

Å oppleve slike leirkar som tredimensjonale ekte gjenstander, gir oss en helt annen forståelse enn det bilder eller beskrivelser kan gi. Gjenstander gir publikum og forskere en direkte kobling til fortiden. De minner oss om at selv de enkleste materialer kan gi oss viktig kunnskap om menneskers liv, håndverk og trosforestillinger gjennom tidene.

 

 
 

Bucket-shaped pot

 

 
 

Ever since the Stone Age, clay has been one of man’s most important materials. It is cheap, it’s found almost everywhere, it’s easy to mould and can be decorated in countless ways. When clay is fired, it becomes pottery – a hard material with entirely new properties and uses. In prehistoric times, ceramic vessels were the most important clay artefact, used for cooking, storage, and ceremonies. Many vessels are beautifully decorated and testify to a high level of aesthetic awareness. Finds in graves and sacrificial finds show that they also had symbolic value.

Experiencing such clay vessels as three-dimensional real artefacts gives us a completely different understanding than pictures or descriptions can provide. Artefacts give the public and researchers a direct connection to the past. They remind us that even the simplest materials can provide us with important knowledge about people’s lives, crafts and beliefs through the ages.

 

 
 

Asbjørn Engevik
Førsteamanuensis i arkeologi

 

Fra Hilleshaugen, Osterøy
Datering: 525-575 evt.
Museumsnr. B9015/i

Foto: Adnan Icagic, Universitetsmuseet i Bergen