Mariakirken i Bergen er en av de eldste og best bevarte middelalderkirkene i Norge. Den ble reist i romansk stil rundt midten av 1100-tallet, men ble siden restaurert i flere faser. Kirken ble skadet av brann både i 1198 og 1248. Etter den siste brannen ble koret utvidet i gotisk stil.

Både innvendige og utvendige vegger er hovedsaklig murt av tilhuggete, rettvinklede steinblokker kalt kvaderstein. Materialet er vesentlig kleberstein, men også andre bergarter er benyttet. Vi finner lokal bruddstein i deler av det originale murverket, særlig i øvre deler av skipet. Under restaurering på 1800-tallet er det i tillegg brukt tysk sandstein i søndre tårn (sannsynligvis gjenbruk av gravheller) og kvartsitt fra lokale brudd i vestfronten.

Ved å koble observasjoner fra bruddene med klebermurverket i Mariakirkens ulike byggetrinn finner vi at:

1. Klebersteinen i de eldste deler av kirkens første byggetrinn (koret og sideskipene) i 1130-40, består av en type som har et svært karakteristisk struktur, bl. a. en spesiell ”breksjestruktur” som bare er registrert i bruddet ved Urda i Bømlo. I siste del av første byggetrinn er det brukt en skifrig, klorittrik type som stammer fra bruddet ved Lyse Kloster i Os.

2. I andre byggetrinn, som var i siste halvdel av 1100-tallet, er det først brukt en hard, serpentinholdig kleber av ukjent opphav i vestfront og sørportal. I øvre deler av sørportalen er det benyttet et klebersteinskonglomerat som kun er funnet i i bruddet ved Hana gård i Vaksdal.

3. Ved utvidelsen av koret etter 1248 finner vi kleber fra Urda (gjenbruk av stein fra gavlveggen i det gamle koret) og nye leveranser av skifrig kleber fra bruddet ved Lyse Kloster.

Noen sider ved Mariakirkens kulturhistorie
(kommer)